Skrantesyke vil ikke forsvinne av seg selv, men ramme stadig flere hjortedyr og spre seg til nye deler av landet dersom vi ikke setter inn omfattende og effektive tiltak raskt. Det er hovedbudskapet i en risikovurdering fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM).

 

 

Fra rapporten: Sykdomsbildet hos villreinen er svært likt det en har sett i Nord-Amerika. Det er derfor sannsynlig at sykdomsutbruddet i Nordfjella vil likne tilsvarende utbrudd der. Ut ifra det en har sett i USA og Canada er skrantesyke svært smittsomt, og kan overføres direkte fra dyr til dyr eller indirekte gjennom miljøet. Sykdommen kan for eksempel overføres via jord og planter som dyrene spiser. Smittsomme prioner er svært overlevelsesdyktige, og kan smitte selv etter å ha ligget i naturen i flere år.

Les mer

 

 

 

Hva gjøres lokalt. 

For å få økt kunnskap om mulig utbredelse av skrantesjuke, er det viktig å få testet flere villrein for sykdommen. For å redusere smittefare, er det viktig å følge opp meldinger om dyr som viser tegn på sykdommen. Disse bør om mulig avlives og testes for skrantesjuke. For å få teste flere villrein, bør det også tas hjerneprøver av naturlig døde villrein.

 

Trafikkskadde dyr og fallvilt er interessante med tanke på skrantesjuke Fallviltgruppa i Folldal har utsyr og tar nødvendige prøver fra trafikkskadd vilt og fallvilt.

Fra hjorteviltregisteret.no finner en oversikt over prøver. pr nå er det analysert 8 prøver fra elg i Folldal og ialt 6 prøver fra villrein i Knutshø og Rondane, alle er negative.

 

For villrein har Statens naturopppsyn egen instruks for oppfølging av skrantesjuke på villrein.

Observasjon i felt - tegn på CWD:
Ved observasjon av villrein i felt, skal Statens naturoppsyn (SNO) se etter dyr som viser tegn på skrantesjuke. Sykdommen opptrer oftest hos 3-5 år gamle dyr, og er sjeldnere å se hos yngre dyr da inkubasjonstiden er 18-24 måneder. Symptomer hos voksne dyr kan blant annet være:
o koordineringsproblemer, lammelser
o vekttap
o unormal oppførsel, inkludert redusert interaksjoner med andre dyr, slapphet, senkning av hodet, gjentatt gange i faste mønstre
o nervøsitet
o overdreven spyttsekresjon
o skjæring av tenner
o økt drikking og urinering
o hodeskjelvinger.

Det er viktig at det gis beskjed om funn av fallvilt og observasjoner av dyr som oppførers seg unormalt og hvor en har mistanke om skrantesjuke.

 

Tiltak som kan redusere risiko: 

Prioner er smittsomme og sykdomsfremkallende i mange år, og derfor er det vanskelig å bli kvitt sykdommen når miljøet først er forurenset med smitte.

Hva som er effektive tiltak vil variere. Rapportens vurdering er at et effektivt tiltak i bestander som kan avgrenses, som for eksempel villreinen i Nordfjella, er å skyte alle dyrene og legge området brakk i minst fem år.

I bestander som ikke kan avgrenses, vil nedskyting av hjortedyr der hvor sykdommen er påvist, begrense omfanget og spredningen. Det gjelder for de fleste bestander av hjort, elg og rådyr.

Andre effektive tiltak er å slutte å lage steder hvor mange dyr kommer i nær kontakt med hverandre, for eksempel ved fôring av hjortedyr i nærheten av eller der det er påvist skrantesyke. På slike steder vil risikoen for smitte være spesielt stor.

- Vi mistenker spesielt at saltslikkesteiner kan være en risikofaktor for spredning. Et aktuelt tiltak kan være å fjerne disse og jorda under dem, som dyrene gjerne spiser på grunn av saltinnholdet, og som kan være forurenset med prioner, sier Bjørnar Ytrehus/NINA.

 

rein saltstein, Foto Roy Andersen -NINA

Villrein på saltplass, foto Roy Andersen/NINA

<< Tilbake